I april i 1952 ble ishavsfangsten rammet av en av de største tragediene i norsk polarhistorie. Under en voldsom storm i Vestisen utenfor Grønland forliste fem ishavsskuter som var på selfangst. At ishavsfangst var forbundet med stor risiko, var godt kjent. Skutene var ute for å jakte sel, kvitunge og blueback, da uværet traff. De ekstreme værforholdene gjorde redningsarbeidet svært vanskelig, og tapene ble store.

Tapene og savnet

Totalt mistet 79 menn livet i ulykken. Mange av disse hadde tilknytning til Nord-Troms, og særlig Balsfjord ble hardt rammet. Hele 21 menn fra kommunen omkom, fordelt på skutene «Vårglimt», «Brattind» og «Ringsel». Dette var en stor sorg og katastrofe for de familiene som satt igjen på land uten sine kjære.

Et mysterium og et gjennombrudd

I over 70 år var forlisene i Vestisen omgitt av usikkerhet. Skutene forsvant sporløst, til tross for omfattende leteaksjoner med både fly og båter i dagesvis.

I 2024 kom det imidlertid et viktig gjennombrudd. Den islandske tråleren «Videy» fikk opp vrakrester i trålen, funnet i havområdet mellom Island og Grønland. Etter grundige analyser ble det fastslått at restene stammet fra ishavsskuta «Brattind».

Funnet er det første konkrete sporet etter ulykken siden den fant sted, og gir ny innsikt i hva som kan ha skjedd. Analyser av blant annet treverk og gjenstander som ror og skipsdeler bekreftet identiteten. Funnstedet tyder også på at mannskapet kan ha klart å snu skuta før den til slutt gikk ned.

For mange etterlatte har funnet hatt stor betydning. Vrakstedet blir i dag sett på av mange som en gravplass for de 14 mennene som var om bord på «Brattind». Vrakrestene er utstilt på Ishavsmuseet Aarvak på Sunnmøre.

Ettervirkninger i lokalsamfunnet

Ulykken satte dype spor i lokalsamfunnet. Mange familier mistet fedre, sønner og brødre. Hendelsen står fortsatt som et sterkt minne om risikoen ishavsfarerne levde med.

‍